fredag 4. april 2014

Den hermetiserte skolen


Her er kronikken min som sto på trykk i Varden 02.04.14:

Norsk ungdom er durkdrevne digitale konsumenter. Spør hvilken som helst fjortenåring og du vil få en lang avhandling om sosiale medier som Twitter og Facebook. De kan fortelle deg om hvor gøy det er å snakke med vennene sine via Skype, gjerne samtidig som de spiller mot hverandre online. De deler bilder fra hverdagen sin på Snapchat og Instagram, og mange har glede av å sende hverandre små filmsnutter på Vine. ViaYouTube har tusenvis av unge etablert seg som filmprodusenter – og mange har allerede trofaste fanskarer som abonnerer på alt de legger ut.

Dette er hverdagen til ungdommen vår. Dette er verktøy de mestrer. Dette syns de er morsomt og meningsfylt. De kommuniserer, produserer og konsumerer digitalt i stor skala. Det er ingen tvil om at digitale verktøy har revolusjonertmåten barn og unge lever livet sitt på.

Derfor er det så merkelig at vi har en skolesektor som ikke reflekterer denne endrede virkeligheten. Isteden har tida stått fascinerende stille i norske klasserom.  Organiseringen av skolehverdagen er ikke radikalt annerledes enn da foreldrenemine gikk på skolen.  Joda, mye har selvsagt endret seg, men selve strukturen, måten fagene er organisert på og hvordan kunnskapen skal innlæres og ferdighetene erfares, er ganske lik. Tavleundervisningen, faginndelingen, pensumboka og blyanten er fremdeles blant de viktigste bestanddelene i de fleste norske elevers opplæring.  

Fra å være et samfunn hvor lærerens viktigste oppgave var å vite svaret, er nå faktakunnskap et tastetrykk unna. Læreren eller læreboka besitter ikke lenger den endelige fasiten. Men tross denne voldsomme samfunnsendringen, har skolens organisering og pedagogikk på forunderlig vis vært godt hermetisert gjennom generasjoner.

Den hermetiserte skolen har mange utfordringer. Altfor mange elever mangler motivasjon for skolearbeidet. Altfor mange kan ikke lese eller skrive godt nok. Altfor mange klarer ikke åskille mellom viktig og uviktig informasjon og altfor mange sliter med manglende regneferdigheter. Dermed bør det ikke komme særlig overraskende på oss at mange unge heller ikke orker å gjennomføre videregående skole. Det er åpenbart at vi driver en skole som ikke får ut potensialet i alle elevene.

For å bidra til økt læringstrykk, disiplin og konsentrasjon, har noen tatt til orde for å stenge Internett eller kasteduppedingsene ut av klasserommet. Noen skoler har til og med bannlyst mobiltelefoner. De er på ville veier. Vi må gå motsatt vei. Digitale verktøy er så mye mer enn tidtrøyte og underholdning. Digitale verktøy har et enormt potensiale for å skape synlig og tilpasset opplæring for den enkelte skoleelev. Istedenfor å legge ned forbud, må vi lære elevene å bruke verktøyene smart. Istedenfor å stikke hodet i sanden, må vi gripe taket i duppedingsene og ta på oss oppgaven det er å oppdra kritiske og kunnskapsrike digitale borgere.

Å stenge Facebook-tilgangen på skolen fordi elever bruker den til å kommunisere med hverandre i timene, blir like meningsfylt som å ta blyanten fra poden som rabler i kladdeboka, eller ta papiret fra jenta som sender lapper til bestevenninnen. Pedagogen i klasserommet må klare å sette grenser istedenfor å forby.

Lærere må finne fram den gule ledertrøya og ta styringa i det moderne klasserommet. Vi må ta i bruk verktøy elevene kjenner igjen fra hverdagen, og vi må utfordre dem til å bruke de samme verktøyene i en læringsprosess for å bygge egne ferdigheter og kunnskap. For selv om elevene allerede er digitale storkonsumenter, betyr ikke det at de nødvendigvisbruker verktøyet fornuftig og optimalt. De trenger kompetentveiledning fra gode pedagoger.

Drømmepolitikeren min tar det nye kunnskapssamfunnet på alvor og sørger for at alle elever har sømløs tilgang til digitale, personlige læringsressurser. Drømmeskolelederen min er visjonær og kreativ, og både krever og legger til rette for at lærerne logger seg på.  

Ikke et vondt ord om kladdeboka og blyanten, de er gull verdt til sitt bruk, men vi må vise elevene at det finnes mange måter å lære på. For en som vet at det er flere veier til Rom, vil læringspotensialet være enormt. Elevene fortjener en skole som tar samfunnet de vokser opp i på alvor og ikke later som vi lever i en annen tid. Duppedingsene er en gavepakke til enhver pedagog. Det er derfor så synd at så få foreløpig bruker dem.