søndag 27. februar 2011

dropbox.com

Det finnes haugevis av digitale tjenester tilgjengelig via nettet. Entusiasmen min er som regel stor når det gjelder å lese om alle mulighetene som finnes. Problemet er at lysten og engasjementet ofte er større enn evnen på dette feltet. Jeg må tydeligvis ha ting inn med teskjeer, men heldigvis for meg, får jeg ofte det av gode kollegaer og venner. Ett av yndligsverktøyene mine, som en flink kollega introduserte for meg for en stund siden, er jeg nærmest blitt avhengig av.

Etter at dropbox kom inn i livet mitt, er det slutt på irriterende minnebrikker, små dingser som for meg har hatt en lei tendens til å plutselig bli borte eller slutte å virke. Med dropbox kan jeg nå lagre dokumentet mitt på jobb, ta det opp igjen på PC'en hjemme, jobbe videre med det der, lagre - og vips, når jeg er på jobb igjen, ligger dokumentet mirakuløst på PC'en der også, ferdig oppdatert, hurra!

Logger jeg inn på dropbox' sine sider, kan jeg i tillegg finne alle versjonene av dokumentet mitt sirlig oppstilt. Så hvis jeg ved en inkurie har slettet noen aldeles fabelaktige formuleringer, finner jeg lett tilbake til de der.

Hvis du ikke allerede er frelst, gå inn på dropbox.com og få et nytt liv du også.

lørdag 26. februar 2011

"Intern strid" - en hedersbetegnelse?

Vanlige folk ser ikke helt den store nødvendigheten av å melde seg inn i politiske partier. Samtidig uttrykker de fleste partier fortvilelse og frustrasjon over et lavt politisk engasjement og alt for få medlemmer. Jeg tror at hvis de politiske partiene skal overleve, må de samtidig dyrke fram en offentlig politisk debatt - også internt i sine egne partier. Det nytter ikke å sitte inne på møtene sine og klage over at folk ikke engasjerer seg. Ved å skape en god offentlig debattkultur, vil en av de positive ringvirkningene være at flere ønsker å være med der de faktiske beslutningene tas.

Det er aldri, aldri farlig med uenighet. Enhver politiker burde applaudere når noen offentlig går ut å markerere en annen mening. Det er flere grunner til det. For det første kan de andre meningene bidra til å gjøre de endelige politiske vedtakene mer holdbare. Når innvendinger kommer opp på bordet, får man samtidig en ekstra anledning til å kvalitetssikre det man i utgangspunktet har tenkt å vedta. For det andre gir offentlige motutspill enhver politiker en gyllen, ny anledning til å gå ut i mediene for å forklare hva man egentlig mener, og ikke minst forklare hvorfor. For det tredje, ved at man bringer politisk debatt ut i det offentlige rom, kan man vise folk, som ikke er en del av de etablerte politiske partiene, at politikkutforming faktisk er en meget interessant øvelse. Meninger må brytes og det er i skjæringsfeltet mellom de mange forskjellige stemmene at de endelige, gode politiske løsningene vokser frem.
                                       
Skal de politiske partiene trekke til seg medlemmer, må de samtidig dyrke frem de offentlig debattene partifeller imellom. De må rett og slett være hjertelig tilstede i det offentlige ordskifte og glede seg over alle nye anledninger man får til å få prøvd sine egne meninger eller over en ny anledning til å sette seg inn i en helt ny sak. Det er ikke farlig at partifeller offentlig diskuterer. Klarer man å hylle det offentlige ordskifte, vil man få en sunnere debattkultur og ikke minst vil man også få mer respekt for kravet om at når beslutningen er tatt, så står man sammen om den. Politikk handler om å finne løsninger sammen.

Samtidig må politikere øve seg på å faktisk ta ballen og ikke spilleren. Det kan faktisk hende at man virkelig er opptatt av en sak og ønsker å bidra til å endre politisk kurs. Intern strid bør være en hedersbetegnelse partier kan være stolte av.

Skjerp deg, gutt!

Unge menn gir blaffen i likestilling. Overskrifter i aviser slo for en stund i mot oss og minnet oss på at likestillingskampen på langt nær er et tilbakelagt kapittel. Foranledningen til et av oppslagene var at forskere fra NIFU-STEP hadde konkluderte med at ungdom ikke syntes likestilling er viktig. De samme forskerne mente at dette hovedsakelig var skolens ansvar. ”Skolene må skjerpe seg”, tordnet deretter en stortingsrepresentant i riksmediene og også han pekte på lærerne som ansvarlige for at ungdom i dag tilsynelatende befinner seg i en bevisstløs likestillingstilstand.

De tar feil. Det er ikke skolen som må skjerpe seg. Det er de unge mennene som må skjerpe seg. Og de unge kvinnene som ser ut til å ha lullet seg inn i en forestilling om at likestilling, jo, det er noe vi har. Eventuelt må også foreldrene til disse unge mennene og kvinnene skjerpe seg - dersom de unge håpefulle ikke selv tar til vett.

I tillegg bør vi alle, som samfunnsborgere, stille oss i skammekroken, fordi vi i vår overflod er blitt så godt vant, at vi tar alt som en selvfølge og faktisk har glemt at vi alle må finne noe å tro på – og kjempe for – noe som ikke bare dreier seg om meg og mitt. Sunne og gode samfunnsholdninger må aldri hovedsakelig bli ”skolens oppgave”. Det er en farlig hvilepute.

Det må bli slutt på at forskere, politikere og andre forståsegpåere overøser skolen med all verdens viktige og gode forsetter. Selv om tankene isolert sett kan være gode, må faktisk elever og lærere få lov til å konsentrere seg om det, som i følge de samme politikerne, skal være skolens kjerneoppgaver, nemlig å oppfylle Kunnskapsløftets ganske så ambisiøse kompetansemål og basisferdigheter.

For det er nemlig ikke småtterier elevene ideelt sett skal oppnå av kompetanse i løpet av årene de har på skolebenken. For de interesserte oppfordrer jeg til å ta en liten titt på www.udir.no/grep. Prøv for eksempel på stående fot å ”lage spørsmål om sentrale internasjonale konfliktar på 1900-talet og i vårt eige hundreår, formulere årsaksforklaringar og diskutere konsekvensar av konfliktane”.  - Ja, klarte du det? - Så fint! Men da er du sikkert også enig i at den kompetansen du har, faktisk har krevd en del forarbeid, både i forhold til opparbeidet basiskunnskap og evne til intellektuelt arbeid. Dette har vært krevende lærestoff.

Det er flott at vi har høye ambisjoner for ungdommen vår. Men da må det også bli satt av nok tid og ressurser til å gjøre elevene i stand til nettopp dette. For det overstående kompetansemålet fra Kunnskapsløftet er faktisk bare en dråpe i havet i forhold til alt det dagens ungdom skal gjennom de ti første årene på skolen. I tillegg skal de lære å lese grundig og fleksibelt, de skal lære seg et sikkert og godt skriftspråk, de skal bli dannede digitale borgere, de skal kunne bruke regneferdigheter i alle livets gjøremål og de skal lære seg å bli retorikere som mestrer muntlig fremstilling på en presis og nyansert måte. Skal skolen klare å gi elevene alt dette, så må faktisk den samme institusjonen få prioritere å bruke tida si på dette. Vi kan rett og slett ikke fortsette å stappe alle gode forsetter inn i skolen.

Det er ikke skolen som må skjerpe seg. Det er du og jeg som må skjerpe oss, i alle våre ulike daglige roller. Vi må skjerpe oss, det være seg som forelder, fotballtrener eller forbruker. Vi må lære ungene våre at vi alle er ansvarlige for både egne og andres liv, og for måten vi oppfører oss på i forhold til hverandre. Og at vi hver og en faktisk har et ansvar for å gjøre samfunnet til et enda bedre sted å være. Det er ikke skolen som må skjerpe seg. Det er du og jeg som må skjerpe oss.

fredag 25. februar 2011

Sånn kan det gå

Og vips, så klarte jeg å holde meg til min opprinnelige plan i sånn ca null innlegg. Denne sida skulle jo brukes til å sortere meg selv jobbmessig og samle digitale ressurser til bruk i undervisninga. Men veien får vel bli til mens jeg tumler videre på særdeles ustøe bein.

Uansett, jeg kjenner at det virker ganske selvopptatt og litt rart å skrive blogg. Men jeg har jo to følgere å tenke på. Hei til dere!

Overmoden sidemålsstil - og et forslag til løsning

Norsklærere har raslet med sablene i lang tid. Vi har sett noen små blaff med offentlig diskusjon, men ennå har ingen på venstresida av norsk politikk tort å ta et oppgjør med det stramme taket målrørsla har hatt på norskfagets innretning. Det er synd, for norskfaget fortjener så mye bedre.  


Det nærmer seg nå sesong for partienes landsmøter og det skal bli spennende å se om SV og AP nå endelig tør å gå inn i problemstillingen: Er det fornuftig bruk av tid og ressurser at alle elever skal lære å skrive to såpass like skriftspråk?

Norskfaget ser betraktelig annerledes ut i dag enn for over 100 år siden da sidemålsstilen ble innført. Elevene skal i dag lære å bli gode språkbrukere og språkprodusenter innen både muntlige, skriftlige og sammensatte tekster. Norskfaget er fullstappet og tida er overmoden for at politikerne stikker fingeren i jorda. La elever og lærere konsentrere seg om ferdigheter som faktisk er viktige for å klare seg godt i dagens samfunn - og det er ikke å skrive gode sidemålsstiler.

Det som derimot er viktig er at elevene lærer å forholde seg til at Norge har to likestilte skriftspråk på en naturlig måte. Det kan være på andre måter enn ved egen tekstproduksjon. En god løsning kan feks være at en viss andel av læremidlene skal være på sidemålet. Da vil man, i motsetning til i dag, få et sidemål som er levende i bruk i skolen.

mandag 21. februar 2011

Nybegynner deluxe

Ja, etter krasjkurs og inspirasjon fra Linda skal jeg nå hoppe i det. Skal jeg lære noe, må jeg bare forsøke... Håpet er at jeg på denne måten skal kunne samle ressurser og lenker til bruk i jobben, ja, rett og slett organisere meg selv og undervisningen min litt bedre. Vi får se hva det blir ut av det!