Det er aldri, aldri farlig med uenighet. Enhver politiker burde applaudere når noen offentlig går ut å markerere en annen mening. Det er flere grunner til det. For det første kan de andre meningene bidra til å gjøre de endelige politiske vedtakene mer holdbare. Når innvendinger kommer opp på bordet, får man samtidig en ekstra anledning til å kvalitetssikre det man i utgangspunktet har tenkt å vedta. For det andre gir offentlige motutspill enhver politiker en gyllen, ny anledning til å gå ut i mediene for å forklare hva man egentlig mener, og ikke minst forklare hvorfor. For det tredje, ved at man bringer politisk debatt ut i det offentlige rom, kan man vise folk, som ikke er en del av de etablerte politiske partiene, at politikkutforming faktisk er en meget interessant øvelse. Meninger må brytes og det er i skjæringsfeltet mellom de mange forskjellige stemmene at de endelige, gode politiske løsningene vokser frem.
Skal de politiske partiene trekke til seg medlemmer, må de samtidig dyrke frem de offentlig debattene partifeller imellom. De må rett og slett være hjertelig tilstede i det offentlige ordskifte og glede seg over alle nye anledninger man får til å få prøvd sine egne meninger eller over en ny anledning til å sette seg inn i en helt ny sak. Det er ikke farlig at partifeller offentlig diskuterer. Klarer man å hylle det offentlige ordskifte, vil man få en sunnere debattkultur og ikke minst vil man også få mer respekt for kravet om at når beslutningen er tatt, så står man sammen om den. Politikk handler om å finne løsninger sammen.
Samtidig må politikere øve seg på å faktisk ta ballen og ikke spilleren. Det kan faktisk hende at man virkelig er opptatt av en sak og ønsker å bidra til å endre politisk kurs. Intern strid bør være en hedersbetegnelse partier kan være stolte av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar